Norsk Lifecoach

Ann-Henriette Grefstad


Jeg synes alltid det er litt vanskelig å skrive kortfattet Har derfor forsterket enkelte ord og setninger i teksten, slik at dere kan skumlese.  

Hvem er jeg? Kvinne, 40åring, samboer, mamma, kokk, vaskehjelp, brukerstyrt personlig assistent, sjef, rådgiver, Gründer, økonomimedarbeider, arbeidsleder, verge, gestaltterapi student, veileder, LifeCoach og Star Wars fan. Ja rollene er mange, men beste av alt er mammarollen. Ingenting av dette verken beskriver meg eller definerer meg heller. For vi mennesker er så mye mer, enn hva vi jobber med eller hva vi opplevde i barndommen.


Jeg er absolutt en person som må oppleves og jeg skammes ikke av det. 

Egentlig er jeg Oslojente, født og oppvokst på Østmarksia av Oslo. Jeg var speider, danser, håndballspiller og sanger, ingenting av dette var jeg spesielt god til, utenom å synge, men jeg elsket det! Familien hadde mange problemer, spesielt med alkohol og jeg har bodde flere år på barnehjem og forterhjem, mistet pappa i en ung alder.

 

Alltid vært veldig positiv, det er slik jeg har overlevd. Aldri vært spesielt sjenert eller sky, noen vil kanskje beskrive meg som det motsatte. Jeg kan nok bli litt mye, når jeg blir veldig engasjert. Mange trenger denne positive og smittsomme energien min. Hvis du kjenner at det er noe du tiltrekkes av, er det lurt at vi tar en prat om hva jeg kan hjelpe deg med.


Giftet meg blåøyd og naiv som 20åring, men angrer ikke i det hele tatt. Umoden og usikker ung jente. I søken etter hva jeg ønsket å gjøre, prøvde jeg mange forskjellige administrative jobber i mange bransjer, men jeg fant ikke helt roen i noe. Jeg følte meg litt fanget alene på kontoret og selv om jeg presterte i jobben min, følte jeg at jeg levde for lunsjpausene og når jeg kunne kommunisere med andre.

 

Jeg hadde vanskeligheter med å slippe ting som ikke fungerte optimalt. Jeg sto i vanskelige vennskap, ekteskapet og arbeidsituasjoner. La alltid skylden tilbake på meg selv, for at JEG ikke fikk det til å fungere, ikke var nok. Fullstendig tankekjør og kaos, INNI HODET MITT, men i dagliglivet ble jeg passiv og uinteressert.


Film og serier på TV, tok helt over hverdagen og jeg hadde ikke spesielt lyst til å treffe venner lenger heller, stilte ikke opp for de som før. Jeg ville ha en annen jobb, jeg ville nye mennesker inn i livet mitt. Jeg var bare klar for noe helt nytt, for jeg klarte ikke fikse den situasjonen jeg var i og jeg er en fikser av personlighet, men jeg hadde ikke mer å gi.


Jeg skilte meg etter 10år. Jeg gikk vel da inn i en fase der jeg rett og slett måtte finne tilbake til hvem jeg var. Det å kjenne på hvem man er alene igjen, etter så lang tid med å leve for andre. Jeg fant ut at jeg faktisk likte å være helt alene, noe jeg faktisk ikke hadde vært så mye i livet frem til da. Alle planene, drømmene og målene mine de siste 10årene var ikke mine, men våre. Det å starte helt på nytt og prøve å finne ut hva mine mål er?


Jeg klarte ikke bli lykkelig med å bare tilfredsstille andres behov, eller prøve å bli det jeg trodde alle andre trengte fra meg og det var BOMBEN som slo ned i hodet mitt.


Jeg leide ut leiligheten min i Oslo sentrum og bodde i Bobilen min Frank i 7måneder. Bestemte jeg for å stort sett bare med morsomme og tilfredstillende prosjekter. 


2 år senere. Ny jobb, nye venner, nye impulser og jeg var så fast bestemt på at jeg ikke ville ha en mann i det hele tatt, ja det var jo akkurat da han dukket opp. Når jeg minst ventet han. Jeg ville ikke se det, jeg ville ikke annerkjenne det, så det tok oss et år før vi begynte å snakke om de følelsene vi hadde.


Jeg fant den store kjærligheten, IGJEN (Til mitt eget store sjokk) med Kjetil og da ble det flytting til Hokksund i 2014. Aria ble født i 2015. Mista mamma og "arvet" en stefar som ikke kunne forsette å bo alene. Vi kjøpte bolig via Boligjakten i 2015 og her bygger vi nå Drømmestedet vårt fra bunnen. Stefaren min Knut fikk 5 gode år her, før han døde i fjor.


Vi elsker gjenbruk og prøver å lage det meste av tingene selv. Det går sakte, men stødig.


2016 begynte jeg på gestalterapistudiene, som en del av reisen mot målet mitt. Hadde mange ekstrajobber for å finansiere det hele. Det gikk veldig bra de første årene, men året 2019 Ble Ada født 11uker prematurt, etter en graviditet med konstant fare for at jeg skulle miste henne, forsømte jeg skolen, forsømte kroppen min, forsømte egne behov. Jeg lå på sykehuset i 3 måneder. Vi som familie bodde der i 6 uker sammen og jeg kjente det igjen, tankekjøret som kom. Jeg klarte ikke helt føle på hvor vanskelig det var, så jeg bare tenkte på alt annet Lyttet ikke til meg selv eller kroppen min.


Denne gangen trengte jeg ikke en snuoperasjon, men en påminnelse på at jeg må dekke egene behov, før jeg har nok overskudd til andre. Jeg fikk et traume og gikk rett tilbake til dit jeg var, og det er helt greit, for jeg hadde de rette verktøyene, coachen og jeg klarte å sette fokus på det i livet mitt.


Det er akkurat den måten å tenke på, jeg vil lære akkurat deg! Det er også grunnen til at jeg vil være mentaltrener, LifeCoach, slik at jeg kan lære deg teknikker på å kjenne igjen når dette negative mønsteret hemmer deg fra å være tilfreds. 

Vil du lære hvordan du lytter til, forstår og dekker dine egne behov, uten å føle deg egoistisk eller ubrukelig?